Kvistrydding og Tinfosløpet

     Brukte heile dagen til å kjøre og rydde kvist. Fikk gjort et bra arbeidslag. Optimistisk som jeg er avsluttet jeg dagen med Tinfosløpet. Alle bilder fra denne opplevelsen er sensurert, men det gikk slik.:

Tinfosløpet 2015! Herregud for en opplevelse. Dette var mitt første turløp med startnummer på brystet og jeg stilte opp for å støtte det lokale idrettslaget. Man kunne velge mellom 5 og 10 km. Jeg valgte 10 km. Ville ikke være pinglete heller og 40 åringer har jo litt problemer med å vurdere egen form. Jeg tenkte at 10km er ingenting. Hadde glemt bort at de siste åra har jeg stort sett løpt med en trekkhund foran. Feil nr. 2. Allerede på oppvarminga angret jeg på at en full dag i skogen med kvistrydding kjennes i beina, men jeg forsøkte overbevise meg sjølv om at dette var bare en fordel. Feil nr. 3. 
Så startet løpet. Jeg la meg litt bak super-ekstra-ultra- trim- eliten. Bra vurdering! – Nå skal vi se hvor mye glede de har hatt av hundrevis av timer i trimløypene sine, tenkte jeg. Bare vent så skal jeg knuse noen av dem. Feil nr. 4. I første motbakken lurte jeg på om dette var særlig smart og de vonde tankene økte proposjonalt med motvinden over Heddalsvatnet. Heldigvis kom da P3- musikken inn med full guffe på ipoden og jeg fløy mentalt noen hundre meter, selv om kroppen ikke fulgte helt med. – Dette går unna! – Hvor er eliten?, tenkte jeg.
Da vi kom opp bakken til Grønnebyen hadde jeg dobbeltsyn og jeg forsøkte å se upåvirket ut, mens jeg hilset leende på folk langs løypa (Hadde ikke sjans til å kjenne igjen noen allikevel, men ville ikke være overlegen). Så klarte jeg å roe meg litt ned noen kilometer. Det er da bare et trimløp. 
Da vi kom til runding ved 5km gikk mange i mål og jeg var plutselig aleine. Da kom det en kar opp på sida i motbakken og så var det dette helvetes nummer på brystet da. – Han skal jeg i alle fall knuse, tenkte jeg og heiv meg på sammen med melkesyra. Nedover mot Heddalsvannet blei jeg virkelig stolt for da hadde jeg minst 15 meter på karen bak meg. – Prøv å heng på nå da, tenkte jeg og la inn et rykk. Da blei han nok bleik, for borte blei han og da blei jeg veldig høy på meg selv. Han var minst 14 år! 
På Hydro-området var jeg nå aleine og vissen i begge hendene og det dundret i tinningen. – Hjerteinfarkt, eller hjerneblødning? tenkte jeg, mens «people die young» dundret gjennom øretelefonene. Det var da jeg endelig skimtet en skikkelse foran meg. Ei litt småfeit dame i tights. – Ho tar jeg lett, tenkte jeg. Feil. nr 5. 
Så var det oppover lina i svak oppoverbakke mot Tinfos. Da sprang jeg på pur faenskap. Kjente ikke beina allikevel kun smerte. – Smerte er godt, tenkte jeg. Den tanken klarte jeg å holde i 2 minutter. Feil nr. 6. Da jeg nærmet meg mål forsto jeg at det blei hardt å nå igjen min 7 år gamle sønn som sprang 7km – Hvor er Gregar? tenkte jeg. Skal jeg ikke engang nå igjen han? 7 år og på fjellsko!! Jeg hadde ikke engang vurdert muligheten at jeg ikke kom til å nå igjen han underveis. Feil nr. 7.— Ja, ja. Jeg kom i mål og jeg sprang hele veien: Hurra! Hurra! Jeg vant over mine indre demoner. Neste år lurer jeg jammen meg på om jeg skal trene, men det er kanskje litt feigt. Nå sitter jeg i godstolen og gruer meg for å gå opp i senga for å legge meg. – Hvordan skal jeg klare den trappa uten å krabbe? Når jeg legger meg så blir det med paracet og voltaren på nattbordet.

En stor takk til Cecilie, som i følge henne selv stod ved siden av løypa og heiet. Jeg verken så eller hørte deg, men det er godt å vite at du var der for meg. Takk!