Skikkelig dritprat

Ivan kommer fra Serbia. Han arbeider som helsefagarbeider på bygdeheimen i Gransherad. I Serbia arbeidet han på hjerteovervåkning som sykepleier. Han kom til Gransherad for ett år siden. Det er enormt forskjell fra millionbyen Beograd til Gransherads stille skoger. Så derfor har Ivan fått være litt med på noen turer med bikkjene i nærområdet.

20130502-170428.jpg

Jeg har på mange måter gått inn i lærerrollen, slik at han skal få mer glede av turene.

– Dette er elgspor Ivan.

– Dette er hjortedrit

– Dette er elgdrit

– Dette er haremøkk.

– Dette er revdrit

– Ja, skogen er full av drit, svarer Ivan tørt.

Jeg må flire og bestemmer meg for å ikke nevne tiurdriten, jerpedriten som vi akkurat passerte. Skal jo ikke overdrive heller. Men det er altså bare så vidt jeg klarer å holde meg. For vi som går mye i naturen, syns det er moro med drit. Og at det for en gang skyld er noen som lytter til hva vi har å lære bort. Kunnskap som vi stort sett kun får lov å brife med til barna. De fleste andre er ikke interessert. Men det veit kanskje ikke Ivan. Han trur sikkert at de fleste nordmenn ser forskjell på tiurmøkk og orrhanedrit. Men jeg har mine tvil.

– Se her er det blodspor Ivan, sier jeg.

– Er det blod?

– Ja, helt fersk. Har ikke koagulert ennå, sier jeg.

Og dette er sant. Bikkjene kom på ferske blodspor i skogen. Jeg kunne stoppet der, men klarte det ikke helt.

– Hvor skal vi gå, spør Ivan. (Litt mer nervøs på stemmen enn før blodsporene).

– Tja me må jo følge dem, sier jeg.

– Og hva så? Lurer Ivan

– Så skal du få drepe din fyste ælg med tollekniven min, løy jeg.

Stillhet, og så litt nervøs latter.

20130502-170442.jpgDet er uten tvil uvant for en urban person fra utlandet og dykke inn blant grankvistene i Gransherad. Og spennende også. Vi fulgte ikke blodsporene på turen, men gikk en annen retning og så fikk Ivan se 2 tiurer og 4 røy. Begge deler fikk hjertet til å slå et par ekstra slag. Tror jeg. Og så drakk Ivan fra bekken. Noe han først gjorde etter flere minutter overtalelse. Vi er heldige i Norge som kan gå i naturen og drikke rett fra vannet. Det er ingen selvfølge andre steder i verden.

Slik oppleves sikkert nærnaturen i Gransherad vill og fremmed, kan jeg tenke meg. Men Ivan får nok grepet på naturen etterhvert. Og han blir vel stort sett behandlet som andre turkompiser på tur. Som for eksempel da jeg skulle ta et mobilbilde av Ivan i skogen.

– Ser jeg bra ut, spør Ivan

– Nei, du ser heilt jævlig ut, sier jeg. (Han skal ikke ha det enklere enn andre turkompiser)

Tusen takk for en kjempefin tur til Ivan. Heldig er jeg som får lov å gå inn i veilederrollen og brife på med all dritpraten. Da trives vi skoggangsmenn best.