Fant og eg gjeng Kålidalen att

20130122-131403.jpg

20130122-131411.jpg20130122-131424.jpg 20130122-131437.jpg 20130122-131445.jpg20130122-131454.jpg
20130122-131657.jpgÅ arbeide med en hund er tolmodighetsarbeid. Jeg skreiv i går om myke hunder, kontra litt mer robuste. Det er fordeler og ulemper med begge. Men noe jeg setter pris på ved en hund er at den prøver å gjøre riktig. Både Fant og Hals er slike hunder. Det samme var Odin. Fenris derimot var mest opptatt av å gjøre riktig ut fra sitt eget hode. Han var en stri nøtt.

Fant måtte få være med på tur i dag også. Han er kun 1,5 år og trenger å jobbes med for å bli en god trekkhund aleine. Jeg ønsker ikke at han kun skal kunne arbeide bra når han går sammen med en annen hund og slik sett har jeg en god mulighet nå, siden jeg på grunn av ryggbruddet ikke bør gå med for mye trekk- kraft. Enkelte hundekjørere mener at alle bikkjer kan bli en god leder og de har sikkert rett i dette. Det handler mye om å jobbe med hver enkelt hund på individ- nivå. Det er mye av denne tankegangen som gjorde at jeg tok med Fant i dag også. Jeg er nødt til å bygge tillit til det å trekke aleine og han er nødt til å knekke koden.

Det skulle vise seg å starte som i går. Fant gikk i beina mine og passet seg for å ikke gå foran. Det var tydelig for meg at han trodde at dette var det som var riktig. Jeg måtte derfor prøve å få han til å forstå at han skal gå først. Det er ikke gjort i en håndvending.

Jeg begynte å bli frustrert ganske tidlig. Og fra Venås til Burmavegen forsøkte jeg med godord og godbiter og lokke å lure for å få han til å gå, men Fant stoppet opp så fort jeg gjorde det. Det så ikke ut til at han forsto at han ikke skulle gå «På plass» eller «Fot». – Det er frem som er tingen Fant, sa jeg. – Det er først da moroa begynner!

Da ingenting fungerte bestemte jeg meg for å endre taktikk og jeg blei stående bak pulken og bak han og si kommandoen: Frem. Og der sto jeg til han begynte å rikke på seg. Noen dult i pulken måtte imidlertid til og etter noen minutter begynte ting å skje. Fant begynte å lunte fremover

Forsiktig gåing framover, men stoppet ofte opp og så skamfullt bak seg. – Er dette virkelig lov?  – Ja, da flink gutt. Gå på du, sa jeg. Og slik gikk det innover med museskritt. Noen trekking var det ikke snakk om. Vi var langt fra der, men han hadde lært at kommandoen: Frem betyr at han skal gå foran og gå framover.

Inne ved Grastjørn hadde Fant gått over fra rusling til forsiktig trav og rask gange. Så vi fortsatte opp Grastjørn bakkene med lovord og skryt. – Til helvete med hele ryggbruddet, tenkte jeg. Det går ikke ann å stoppe nå.

Så Tjønnebotnlia gikk unna med stram line og forsiktig trekk og på toppen kunne han nesten ikke vente på å gå videre.

Så da gikk vi videre da til Tjønnstul. Ved Kålabu (7,5km) bestemte vi oss for å snu. – Dette får være godt nok Fant. Du må ikke bli så sliten nå veit du.. Viktig å stoppe, mens det er gøy!

Og skal sant sies så begynte jeg å bli engstelig for om det var tøft for ryggen. Jeg kjente at den var litt stiv nå og det var sikkert greit å snu.

Og nå hadde Fant i perioder funnet ut at han kunne trekke litt. Riktignok er det ikke ned i knestående for å få dratt på, men det begynner å bli litt mer gøy og litt strammere line etter som turen gikk framover.

Det handler om å skape tillit og den siste uka har vært bra for Fant og meg i så måte. Første turen lærte han seg å gå med pulk og stivt drag. Andre turen like så, selv om det ikke var noen utvikling da. Tredje turen forsto han kommandoen: Frem og begynte å trekke forsiktig.. Dette er gode takter.

Neste tur blir nok også aleine med han for han må knytte mer tillit til meg og så får vi se om jeg ikke snart tørr å ta med Hals. Da blir det nok mer sprut i trekkinga kan jeg tenke meg. På turen i dag var det langt fra noen snørekjøring innover. Jeg gikk på ski, men på oppkjørte spor med en så lett pulk som i dag burde jeg kunne snørekjøre store deler av turen, samt hatt stram line opp bakkene. 15km er ingenting for disse bikkjene, men de må forstå poenget og det må være gøy. Ellers skjer det ingenting.

Når det kommer til pulken bruker jeg et paris sklibrett som jeg har poppet fast fester til stivt drag. Jeg har forklart om dette tidligere i bloggen (Bruk søkefunksjonen). En liten stålplate på undersiden og to fester på oversiden var det som skulle til. Pulken veier knappe 2 kg og oppå har jeg kun en sekk med en fjellduk og noe småtteri så totalt er det ingenting. Den eneste årsaken er at jeg ønsker at bikkja skal bli vant til stivt drag og høre lyden av pulken i hælene. Det er en vanesak.

Fant har vent seg til stivt drag ganske bra nå. Jeg kan ta et bilde av hvordan jeg går med de senere, men jeg bruker 4 punkter i seletøyet på hunden samt at jeg har trekklina direkte på hunden i nomeforspenninga.

Dette mener jeg er den beste måten å bedrive skiløping med pulk. Full kontroll. Å ha trekklina bak på pulken gir mye dårligere kontroll. Det sluttet jeg med for mange år siden.

Kålidalen går vestover fra Tinnoset. Det går an å gå nedefra Tinnoset og opp dalen også, men da er det ingen skiløype og det er bratt og ulent. De fleste velger derfor å starte turen fra planen på Venås.

Skal bli spennende å sjå om det blir bra trekkhunder av Fant og Hals. Og å jobbe med hund er up and downs. Men nå må jeg forte meg å blande ekstra mat. God jobb betyr belønning….