Kontroll- rtg i dag. Og slik gjekk det.

20130116-181936.jpg

Bikkjene fikk komme inn i kveld. De har blitt overstrødd med godbiter da det ser ut til å fungere bra. Fant er litt nervøs om dagen, uten at jeg skjønner noen ting av det. Det begynte i går. Vi skulle sparke en liten tur med sleden og så klarte bikkjene å stikke av fra Moen uten meg. Dette skyldtes at Fant syns sleden er så fryktelig skummel og sint en sak. Bedre blei det ikke da sleden fulgte etter. Først på venstre side av veien og så over på høyre, skrenset sleden bak bikkjene. Som da var i panisk galopp mot Finnekåsa. Fra brøytekant til brøytekant gikk sleden og Fant og Hals sprang i panikk. Og sleden den holdt følge. Det siste jeg så dem var bakken opp forbi Finnekåsa. Så var det bare å ta seg fra Moen og nordover. Forbi Finnekåsa og opp mot Tinnsjøveien. Der hadde bikkjene tatt inn mot Jon Erlend. Og takk og lov for det ellers kunne det gått ille. På Tinnsjøveien kommer bilene fort.

Så hadde sleden tatt en skrens inne i tunet til Jon Erlend før sporene gikk opp forbi nybygget til Jon Ivar og der fortsatte sporene til skogs. Men inne i skogsholtet sto to bikkjer med en slede trykt inn mot ei bjørk. Der stoppet den ville ferden.

Etter denne skrekkslagne opplevelsen tok jeg en liten sparketur rundt om på Moen og en liten tur bort på isen på Tinnoset, men Fant var fremdeles skremt. Så i kveld tok jeg bikkjene inn og med en halv kopp tørrfor på vindusbrettet er det å dele flittig ut til den hunden som kommer…. Og slik tøyer de forhåpentlig opp bikkjene…

Det går forresten ganske bra med Fant. Det vil si: Jeg tror nok han er en bedre sledehund enn han er pulkhund. For han er rask til å trekke, men ikke like trekkvillig når tempo går ned. En god pulkhund skal stå å rykke i pulken når det står fast, men slike takter viser han ikke. Han er også noe mager og dårlig pelset for en god villmarkshund (etter mine vurderinger). Men han får være med på laget inn til videre og han har ikke vondt av mye oppmerksomhet. Han er fremdeles litt for skvetten av seg etter min smak og ingen trygg og rolig hund. Jeg frykter at han er litt mer slede/spann- hund enn en topp pulkhund, men vi får se…

20130116-182007.jpg

Jeg må ellers nevne at jeg har vært på kontrollrtg i dag og til min store skuffelse får jeg fremdeles ikke lov å løfte før på en mnd til. Dette betyr at jeg må holde igjen nok en måned og dette syns jeg er kjedelig sort. Jeg hadde håpet at jeg kunne gyve løs for fullt framover nå, men slik gikk det altså ikke. Jeg fikk til nød lov å gå på ski, dersom jeg ikke står i fare for å falle og beskjed om å fortsette med forsiktig opptrening eller fysioterapi. Dette betyr nok at å gå på ski med to hunder er uaktuelt før vi nesten kommer til mars, men jeg tenkte at jeg snart skulle forsøke meg i Kålidalen sammen med en hund og pulk. Med en pulk har jeg kontroll og det burde gå greit.

Jeg fikk forøvrig lov til å ta bilde av rtg/og ct- bildene. Jeg måtte ha med bevis til mine turkompiser. Det hadde seg jo slik at jeg fikk hjelp av noen til å komme ned til bygda. Og særlig to av disse kunne gledet seg kostlig over krauninga mi, dersom det hadde vært en liten ryggkink. Et skikkelig brudd var derfor til å leve med, syntes jeg. Nå kunne fisketurene fortsette uten noen form for pepper som: -Det er vel best at vi bærer ryggsekken din Pedersen! Du som ikke er så sterk!

For å være helt sikker spurte jeg selvsagt legen om jeg kunne få ta bilde av det styggeste ryggbruddet som hun hadde på datan, men slikt var nok ikke til å spøke meg virket det som. Og ikke ville hun skrive noen attest om at ryggen var knust og at det kun var pulver igjen. Jeg mente at hun kunne legge til at det rett og slett var et under at jeg kunne stå oppreist i stedet for å kave omkring som en encellet organisme. Men dette ville hun altså ikke. Så da fikk altså et helt ordinært brudd være godt nok for en stakkar da. Jeg får klare meg med det.

Foto: mobilfoto..