Minner om Fenris

Det er vondt at Fenris er borte. Han var alltid med. Da vi flyttet nordover var han valp og med på lasset. Da vi flyttet sørover var han også med. Han var der bestandig. Den late stabeisen. (Foto: Jan-Eilert og Fenris i Gallok. Fenris skar seg på poten og han måtte sys på fjellet. Vi måtte gå til bygda til Veterinær. Det var omkring 50 km dit. Med tung opppakning og skadd hund var det en utfordring, men Fenris taklet det fint).


Foto: Odin og Fenris foran pulken i mørketida i Pasvik. Her på vei over Skinnposevatn. Fenris labbet lat på h. side, mens han villig lot Odin gjøre mesteparten av jobben.

Foto: Tommy Båtstrand, Odin og Fenris på finskegrensen i Pasvik. Fenris var ofte med å krysse grensegata til Finland på tur. Litt eksotisk var det.

Foto: Cecilie, Fenris og Odin på Varangerhalvøya i Finnmark. En av mange turer med kløv og ryggsekker til fjells.

Foto: Cecilie, Fenris og Odin ved ei ødemarkstue ved Skieccanjohka i Lemmenjoen nasjonalpark i Nord- Finland. Her på overvintringstur som ble avsluttet med en skitur hjem gjennom Nord-Finland.

Foto: Cecilie og Fenris var et radarteam. Det var vanligvis jeg som gikk med Odin, mens Cecilie og Fenris ofte dannet baktroppen. Fenris var ikke den raskeste trekkhunden og han var også lat, men dersom jeg og Odin gikk foran så ga han jernet. Han ville gjerne være først.
Nå er det kun minnene som er tilbake. De er ikke få.