Barnelatter og Hodeskallejegere

_MG_1755

– Indianere! Sier jeg til William. – Hold flagget høyt og padle for livet!

En gruppe intetanende turister gjør rollen som indianere. William løfter flagget over hodet og Cecilie og jeg padler så skumsprøyten står.

– Dem blei nok livredde når de så sjørøverflagget, forklarer jeg. – Hodeskallejegerne er noen lumske krek.

Stemmen har gått over til visking og jeg syns selv at jeg høres veldig skummel ut. Husk på at dette er deres område. Hold øyne og ører åpne!.

– Ja, svarer William: Selvsikkert, likegyldig, men med øyne som avslører spenning, moro og entusiasme.

– Look Pirates! Hører jeg en gjeng lattermilde indianere si. Det bryr vi oss ikke om. Snur oss ikke tilbake. Og ikke lenge etterpå runder vi odden og er på vei til vår leir. Rett nord for Elgskalleholmen. Der har vi indianerteltet vårt slått opp allerede. Gregar er mer likegyldig til rollespillet. Forsøker å overtale William til å bli med bort til tørrfurua lenger bort hvor de kan huske.

– Nei, jeg gidder ikke. Skal drikke opp kakaoen først, sier William.

Overlegent, slik storebrødre bruker å være mot sine mindre søsken.

Og etter boller, saft, kakao og kos i lavvoen avløser leik i lyng og basing i soveposene i teltet. Da er det etter vært på tiden å padle hjemover. Vi padler like ved land og glir uoppdaget innpå indianerleiren til de blodtørstige Hodeskallejegerne. Disse er nå opptatt med å lære kameratredning fra kano.  Jeg slår hånda mot munnen og utroper et skikkelig indianerhyl: aiaiaiaiaiai! 15 meter utenfor leiren deres. Spontant får jeg svar fra omkring 20 ungdommer på holmen: AIAIAIAIAIAIAIAIAIAI! – Fenris skvetter til og velter oss nesten i kanoen og Gregar mister piratflagget i vannet. Men William er strålende fornøyd og snart klar for nye eventyr.