Tiurleik til salgs (2)

Tiurleik til salgs (2)
Mange har engasjert seg i innlegget “Tiurleik til salgs”. Jeg har lyst til å takke alle som har gitt utrykk for sine tanker, uansett mening. Respekt!
Det å gi uttrykk for sin mening og ta standpunkt, i et tema som engasjerer er ikke alltid like morsomt. Spesielt gjelder dette på internett. Det tar sjelden lang tid før dine intensjoner blir trukket i tvil og at du blir tillagt meninger som du ikke har. M

an blir kritisert av folk som ikke har giddet å lese innleggene og enkelte går sterkt ut, selv om de egentlig ikke har særlige forutsetninger for å mene noe om temaet. Noen ganger går det så langt at det tenderer til mobbing med personkarakteristikker. Andre ganger henger folk seg opp i språk og skrivefeil. Det har vi sett i utallige debatter på foto.no og andre internettfora opp gjennom. På bloggdebattene er tonen litt mer vennlige. I alle fall fore
løpig og det gjør at det går an å sette søkelyset på en del ømfintelige temaer og komme levende ut av det. Tusen takk alle sammen.
Som tidligere nevnt syns jeg diskusjonen er viktig. Jeg syns ikke vi skal legge lokk på den. Jeg syns det er flere som bør ta standpunkt og gå i tenkeboksen. Greit nok om man ikke har lyst å ta denne diskusjonen på nettet. Men ta den gjerne på en arena du er mer komfortabel med.
Enkelte naturfotografer har på sine blogger gått ganske sterkt ut å kritisert jakt og jegere. Jegere har måttet tåle å bli stigmatisert. Fremstilt som skyteglade tullinger, uten respekt for natur og vilt. Det er et bilde som jeg ikke kjenner igjen og jeg tror nok de fleste av oss ikke mener dette. Snarere tvert i mot trur jeg svært mange naturfotografer har vært, eller fremdeles er jegere. Det er ingen motsetning mellom naturfoto og jakt. Mange elgjegere jeg kjenner har kamera med seg på elgpost. De har både respekt og kunnskap om viltet. Men det er lett at det skapes kunnstige fronter av provokatører i debattene. Det er ikke særlig heldig.
Foto: En av mine siste tiurer som jeg skøyt med børse. Jeg foretrakk å jakte med rifle. Jeg syns alltid det var litt vemodig etter jeg hadde felt viltet og fant etterhvert ut at jakt kanskje ikke var greia for meg. Jeg hadde da ganske mange storfugl på samvittigheten, selv om jeg ikke var noen trussel for bestanden. Etter jakta i 2005 har børsa blitt på loftet og jeg har kun jaktet med kamera. Det har gitt meg større glede og flere naturopplevelser enn med børsa.
Dersom vi naturfotografer ønsker å fremdeles bli oppfattet som seriøse. Dersom vi fremdeles ønsker å motta rikt med tips fra publikum og ha et rykte som folk som er opptatt av naturens ved og vel, så må vi tørre å ta diskusjoner som angår oss selv og det vi holder på med.
Når det kommer til diskusjonen så virker det som ganske mange forsvarer profesjonelle aktører, fordi de er skånsomme og seriøse. Det er som sagt ikke det diskusjonen handler om. Det handler om offentliggjøring og hvilke konsekvenser dette kan få i neste skritt. Når de seriøse aktørene mister kontroll og det er fritt frem for alle.. Det har kommet fram en del eksempler på oppførsel på leik som ikke er heldig. Det kan kanskje virke som alt er ute av kontroll også i dag. Det er det ikke. Av de omkring 40 tiurleiker jeg kjenner til, så er det kun et fåtalls som jeg har opplevd negativ oppførsel og en rekke av de er det ikke andre folk på leik i det hele tatt. De negative episodene jeg har sett har ikke hatt innvirkning på hekkinga. Dette fordi at trykket ikke er så stort. Fuglene får pause i flere dager uten at det er folk i nærheten. Alt dette fordi at leikene er forholdsvis hemmelige og at folk vanligvis er forsiktige med å fortelle om hvor leikene ligger.
Av samme årsak er det viktig at vi som fotografer forteller om leik. Forteller om hvordan man bør oppføre seg og hvordan man kan gjøre dette riktig. Slik at de som har interesse og oppsøker leiker gjør det mest mulig riktig.
Leik er en viktig del av norsk friluftstradisjon. Man introduserer det til barn og ungdom og gir dem en naturopplevelse. Folk man velger å ta med på “sin” leik lærer man selvsagt opp etter beste evne. Det bør vi fortsette med. Men dette er avhengig av at folk har et forhold til leiken sin. Et forhold som gjør at man er forsiktig når man introduserer de for andre. På samme måten som man verner om sitt favorittfiskevann. Ikke fordi man ikke unner andre opplevelsen av en kilosaure på stang, men at man har sett nok grovmaska garnrester, ved for små tjern, til at man finner ut at det er tryggest å holde kjeft.