Hva er viktigst: Bildet eller opplevelsen?

Jeg jakter på opplevelser i mitt liv. Oftest er de knyttet til friluftsliv. Oftest er de prosjektbaserte. Noen ganger handler de om en fjelltur og et fjellområde, andre ganger en art eller fotoprosjekt. Det er på mange måter det mitt siste prosjekt handler om også. Det å lure inn kongeørna på sitt eget åte. Vi begynte i november og har brukt mye tid på prosjektet. Skaffe åtsler og bygge skjul har tatt mest tid. Sist uke brukte jeg mye tid i kamfulasjen også. Totalt 32,5 timer for å være nøyaktig. Ja, uten hell. Planen var faktisk enda flere timer, men jeg ble rådet til å roe ned tempoet slik at jeg ikke gikk lei. Jeg var lett å be.

Er dette galskap? Spørsmålet har jeg stilt meg selv flere ganger siste uka. Spesielt når øyebryna frøys til rim. Da hender og føtter var kalde. Da jeg måtte drite på en samvirkelagpose, pisse på parafinkanna og stappe i meg frossen brødskive med makrell i tomat. Det ville selvsagt være mye enklere (og billigere!), å leie et skjul av noen som har foret inn ørna i årevis. For noen få tusenlapper ville blinkskuddet vært i boks.

Ja, kanskje er det galskap. Det ville i alle fall vært det, om det var bildet av ørna, som var målsetningen. Men for meg er bildet av ørna ikke målsetningen i det hele tatt. Det handler ikke om bildet, men om opplevelsen, historien og kunnskapen jeg kan få etterhvert. For å få dette må jeg kanskje strekke meg litt lenger. Slite litt. Fryse litt. Jobbe mot et mål.  Og kanskje vi klarer det til slutt? Eller kanskje vi mislykkes? Det er faktisk ikke så viktig. Det er prosessen og erfaringene vi får underveis, som er målsetningen. Historien og eventyret like så.

Som fotograf er det disse historiene og eventyrene jeg pleier å bruke tid på. Jakta på ørna er selvsagt også med, men selve prosessen er det viktigste. Der ligger det også mange gullkorn. De er vanskeligere å oppdage enn ei kongeørn som stuper ned mot åtet i lav morrasol, men det ligger mange gode gullkorn i prosessen. F.eks: En fotograf som driter på en bærepose, trur jeg for eksempel at det finnes færre bilder  av enn kongeørn i solnedgang. (Ja, forresten så tok jeg ikke bilde av akkurat det (desverre!), så det skal dere få slippe å se akkurat det.)

Det finnes ikke dårlige motiver. Det finnes kun fattige og kjedelige historier. Derfor jakter jeg på det siste og gjør mitt beste for å utvikle meg som fotograf, slik at jeg også kan få gode bilder uansett. Det er ikke enkelt, men jeg jobber med saken.

En del av denne historien har jeg valgt å vise som en historie på mobilbloggen min. I fjor hadde jeg 133 innlegg i denne, men til nå i år har jeg faktisk 56! Det betyr at jeg har velger å publisere ganske mye, mens jeg er på farten. Dette går mye raskere. (Jeg har ikke tatt meg særlig tid til å være innom pc i det siste).

Tusen takk for alle konstruktive tips og råd i feltbloggen. Håper dere bærer over med mine uskarpe bilder fra mobilen innemellom. (?). Til kvelden skal jeg forresten opp å sjekke viltkamera for å se hva som har skjedd de siste par dagene.