KRANGLING OM NORSK NATURFOTOGRAFI

Norsk bjørn i myrull. Fotografert i Pasvik. Bildet er tidligere vist i boka: “Nord i villmarka”. (Canon EOS 20d og EF 500f/4 is usm)

Jeg tenker på en rekke diskusjoner på nettstedet foto.no, flere artikler i norske blader om naturfoto. Blant annet i naturfotografen. (Her er en av diskusjonene på foto.no-)
Det finnes flere typer naturfotografer i Norge. Det er spesielt to ulike leire som utpeker seg. Den ene leiren nekter en del å kalle seg naturfotograf, fordi de opplever at dette setter de i (feil) bås. De liker derfor å kalle seg kun for fotograf (Merk: Uten natur foran). En del av personene i denne leiren er opptatt av mer eksprimentell naturfoto og har blitt lei det mer tradisjonelle bildene. De deltar skjelden i de klassiske naturfotokonkuransene, slik som f.eks i bladet Villmarksliv og andre større naturfotokonkuranser. Mange av disse har påpekt at de har sett nok sylskarpe bjørn og ørnebilder og at mange av disse er uinteressante bilder. De liker ofte bilder som utfordrer betraktneren på flere plan og bryter ofte med regler som det gyldne snitt, tredeling og så videre. Low key, high key, svart og hvit, desaturerte uttrykk faller ofte bedre i smak enn skarpe, høysaturerte bilder med varm hvitbalanse.

Den andre leiren kaller seg oftest for naturfotografer og bruker mye tid på det mer tradisjonelle naturfotografiet. Disse eksprimenterer også, men har en mer tradisjonell bildesmak. Mange av de deltar i konkuranser i Norge og i utlandet. Det er kanskje denne gruppen som passer best under betegnelsen: Fotojegere. Mange av de bruker svært mye tid på å fotografering dyr og fugleliv. De kan fylle hardiskene med tusenvis av bilder av en art, men blir skjelden fornøyd, fordi de må som oftest tilbake for å få et annet lys og bildevinkel. De konkurerer ofte i ulike konkuranser i Norge og utlandet og kaller seg gjerne for norgesmestere i naturfoto og så videre.

Les også: Naturfotografering – den nye folkejakta

Det finnes forresten er gruppe til av naturfotografer. Disse kaller seg ikke alltid naturfotografer selv og er ofte mer opptatt av den totale formidlinga, enn bildet som selvstendig form. Du finner en rekke av disse naturfotografene i presse og magasiner.

Hva skyldes kranglinga?

Den største gruppa er nok klart den naturfotografene/ fotojegerne. De fleste som begyner å fotografere er opptatt av å ta bilder av natur, dyr og fugler. De er ofte opptatt av å ta sine egne bilder og klarer seg med det. Når kranglinga begynner er det som oftest fotografene (Uten natur foran), som er oppgitte over den store mengden intetsigende bilder. En del av frustrasjonen skyldes nok også behovet for anerkjennelse av sine egne bilder, eller i det minste bilder man selv syns er bra. Det kan oppleves som frustrerende når bilder som man selv syns er intetsigende oppnår mye skryt og berømmelse og når bilder de selv liker forbigår i stillhet. En mulighet er selvsagt å finne sammen i egne fora. Danne egne klubber, finne personlige samarbeidsparnere hvor man både finner inspirasjon, anerkjennelse og øker eksponeringa av egne bilder. Et eksempel på en slik gruppe er kanskje bloggen: “Darkroom i northern lights”. Jeg syns det er et flott initiativ. Gode bilder har de også. Jeg forstår også at fotojegerne blir provosert. Det er for eksempel vanskelig å få en seriøs bildekritikk på et tiurbilde, når betrakeren knapt ser forskjell på orrhane og tiur. Det jeg mener er at en del av fotojegerens bilder vil man først oppdage det geniale, dersom du er interessert i natur og dyreliv og har forutsetning for å oppdage det spesielle.

Hvem er du?

Personlig tror jeg at jeg befinner meg i alle leirene over, rent bildemessig. Det er kanskje ikke så rart? Jeg tror mange mistrives med å bli puttet i en av disse båsene. Dere andre har sikkert plassert meg i en bås allerede, ut fra hvilke bilder dere har sett at jeg har presentert. Det må man alltid leve med. Men som sagt er det aldri hyggelig å bli puttet i en av bås. Jeg kjenner flere fotografer som beveger seg over flere av disse båsene, men har en skjult side som de ikke har hatt lyst til å vise fram.
Inspirert av bilder fra alle leire

Når dette er sagt må jeg fortelle at jeg er svært inspirert av bilder fra fotografer i begge (alle) leirene. Jeg syns ikke vi har sett nok tiur, ørne og bjørnebilder. Jeg ser gjerne flere. Hatten av for de som aldri blir fornøyde! På den annen side syns jeg både Terje Hellesø, Bård Løken med flere, skal ha skryt når de tørr å kritisere mainstream naturfoto. Det får flere til å tenke, bli beviste og utfordre seg selv som fotograf. Og selv om jeg gjerne ser flere skarpe ørne og bjørnebilder, ser jeg aller helst gode bilder. Jeg er også enig med de som kritiserer svært like bilder av bjørn, ørn e.t.c fra de som leier ut kamuflasjeskjul. Det er ingen krise om vi har en del like bilder i vårt bildearkiv. (Noen hotspot-bilder kan brukes i mange sammenhenger uten at det blir plagsomt). Men jeg syns vi bør ta kritikken på alvor og forsøke å lage våre personlige varianter og ikke kun kopiere bilder vi har sett selv. Dette er svært vanskelig på slike steder, selv om artene kommer uten forarbeid.
Jeg har selv fotografert bjørn hos Lassi i Finland og dette er vel de dårligste bjørnebildene jeg har i mitt arkiv. Riktignok har jeg et ulvebilde, som jeg er svært fornøyd med. Av bjørnebilder er jeg mye mer fornøyd med bildet over som ble tatt i Pasvik og andre bilder av arten som er tatt uten åte. De bildene har etter min mening et annet særpreg. Er det tilfeldig?  Nei, jeg tror det er svært vanskelig å ta personlige og “nye” bilder på disse stedene og det krever svært beviste og dyktige fotografer. Men at det er mulig er det selvsagt.
Jeg deltar selv ikke i konkuranser fordi jeg syns det er uinteressant og ofte er jeg uenige med bedømmelsene. Det har vært flere idiotiske bedømminger etter min mening i Villmarkslivs fotojakt. Flere bilder som har fått lav bedømming er soleklare gullbilder. (Et eksempel er Rolf Selviks hjort over elv, og Knut-Sverre Horn sin mus i musefelle. Begge er etter min mening gullbilder og særlig sistnevnte er et helt rått fotografi etter min mening).
Jeg kom selv til beslutningen om å ikke delta i konkuranser, da jeg deltok i en lokal fotoklubbs konkuranse for moro skyld. Et ganske ordinært fuglebilde jeg leverte vant konkuransen (Se det her), mens et bilde jeg selv anså svært bra, kom på tredjeplass. (Se det her). Etter min mening er det et kvantesprang i kvalitetforskjell på disse bildene. Jeg bestemte meg der og da at jeg ikke ville la meg påvirke av hva konkuranser mente om mine bilder.
Helt til slutt vil jeg si at jeg er uenig med de som mener at litt mer abstrakte fotografier nødvendigvis er kunst. Etter min mening skal kunst sprenge grenser, provosere og utfordre.

Dette var litt om hvordan jeg ser på debatten rundt norsk naturfotografi (Som i enkelte anledninger har blitt såpass heit at jeg vil kalle den krangling. ). Og litt om mitt syn i disse spørsmåla.