Mosegrodd nedfall i trollskogen

Urskog

Jeg lister meg gjennom urskogen. Fenris og jeg er på en rusletur og ser etter fotomotiver. Forsiktig forflytter jeg meg gjennom skogen. Jeg vil helst ikke flytte på en kvist eller sparke vekk mose. Det er som å vandre i et museum og jeg vil helst ikke knekke kvist og lage spor. Det er ikke enkelt. Rykksekk, fotostativ og en malamute i bånn. Fenris vil helst springe. Jeg er glad for at jeg ikke tok kløvsekken på Fenris. Da hadde vi i alle fall havnet i ulykka inne i jungelen. – Han hadde garantert satt seg fast i noe kvist her inne, tenker jeg og da skulle det blitt leven.

Nå er vi ikke langt til skogs. Kun noen få hundre meter fra vei. Men allikevel. For en skog! Her er det nok av fotomotiver.  Flotte lyder er det også. Jeg fanger det inn.

Tar kun noen få bilder og sitter resten av tida på et mosekledd nedfall og nyter omgivelsene. Så hører jeg stemmer! Jeg går gjennom skogen sammen med Fenris. Så oppdager vi en familie på tur rett ved. Vi går nærme. Slett ikke lydløst, men det tar en stund før de oppdager oss. Jeg stikker hodet fram fra grankvistene og spør: – “Har døkkån sett noko trøll!