Tanker om sangsvane, 1ds mark III med mer.

13 februar gikk jeg på truger i dyp snø mot en liten flokk sangsvaner i Tinnelva. De hadde funnet en høl i Tinnelva hvor de mesket seg med saftig elvegrass. Jeg er vant til svaner på Nordkalotten. Der er svanene svært sky og flykter gjerne på flere hundre meter, dersom man ikke er forsiktig. Sangsvaner kan som kjent være svært så tamme i bynære områder der de blir foret med brødskalk og annet. Jeg var spent på om disse svanene ville bli redde, dersom de oppdaget meg. Derfor hadde jeg på meg hvite kamuflasjeklær, slik at jeg skulle bli vanskelig å oppdage.
Den første svanen oppdaget meg å svømte litt lengre ut i elva. Det var tydelig at disse svanene ikke var brødskalk-svaner og det syns jeg var flott. Opplevelsen når jeg tar et bilde er like viktig for meg som et blinkskudd og derfor syns jeg det var helt fint at disse helst ville være i fred.
Etter noen minutters venting, bak en snøfonn, kom en annen svane svømmende og den mesket i seg elvegrass kun 30-40 meter fra der jeg satt. Jeg fikk tatt noen bilder av den rett ved iskanten.
Jeg tok en serie på 30-40 bilder før jeg takket for meg og reiste meg opp i stående. Da oppdaget svanen meg og svømte vekk med strekt hals. Jeg reflekterte over mine erfaringer med denne arten og funderte på om disse om noen få måneder samler seg i Pasvik for å hekke.
Fordel eller ulemper med snikende tilnærming

Å nærme seg på denne måten kunne være en fordel eller ulempe. Enkelte ganger er det bedre å nærme seg åpenlyst og forsiktig. Da vet fuglene hva som kommer. Dersom man sniker seg innpå kan det være vanskelig for fuglene å forstå hva som nærmer seg og da kan de bli engstelige. Spesielt gjelder dette dyr og fugler som er vant til mennesker i sine nærområder. Men jeg har også opplevd at de har svømt rett mot meg for å få bedre innblikk i hva som skjuler seg på bredden. Slik har jeg fotografert flere sky arter som for eksempel smålom.

Fullframe og stor oppløsning for naturfotografer
Kameraet jeg benyttet denne dagen var 1ds mark III et fullframe kamera med stor oppløsning. Det blir diskutert en del på diverse nettsteder om hvilke kamera som er perfekt for naturfotografen og enkelte hevder at kamera som skyter serier av bilder i stor hastighet er det eneste som gjelder.
I enkelte sammenhenger kan jeg være enig i dette, men naturfotografer er like forskjellige som andre og vi har ulikt behov ut fra hvilken type fotografering vi holder på med. Jeg velger vanligvis høy oppløsning i stedet for stor bildehastighet. Årsaken til dette er at det gir større muligheter for store bilder til trykk. En annen fordel er at bildet kan beskjæres mye i ettertid for å få det utsnittet jeg ønsker. (De tre bildene som følger dette innlegget er alle samme eksponering med forskjellig utsnitt. Det siste er eksempel på orginalutsnittet. Trykk på bildet for å se store versjoner)

Hvilken kontekst ser betrakteren et bilde?

Dersom man viser fram bilder på utstillinger eller i andre fora er det svært spennende å høre hva betrakterene tenker på, når de ser et bilde. Erfaringsbakgrunnen er svært forskjellig og hvordan et bilde oppleves varierer ut fra hvilket erfaringgrunnlag betrakteren har fra tidligere. Et bilde trenger ikke være teknisk perfekt eller storslått, for å gi en opplevelse for betrakteren. Jeg har flere ganger latt meg påvirke av motiver som gjør noe meg, på grunn av min personlige interesse for det jeg ser.